ett hundre og ti prosent

Det er så herlig med mennesker som syns synd på seg selv. Pussig hvor mange av dem som faktisk mener at de har opplevd mer enn og sliter med verre ting enn alle andre mennesker. Ingen har de samme fysiske smertene, den samme umulige venninnen, de samme økonomiske utfordringene eller de samme håpløse barna. Tilfeldigheter har brakt disse menneskene til en situasjon ingen andre enn dem selv ville taklet, og som nå er i ferd med å slite ut dem selv også.

Verden er urettferdig. Jeg, for eksempel, har ikke en eneste bekymring i livet. I alle fall ikke av betydning. Jeg er frisk og rask, har gode venner, nok penger til salt i både grøt og på speilegg - og jeg har ingen barn. Livet er ikke en dans på roser hele tiden, men jeg innser uten problemer at mine utfordringer i hovedsak er av triviell art. Jeg ser heller ingen grunn til å gjøre hverdagen kjipere ved å sutre min veg igjennom den. Det er tilstrekkelig av de som velger den løsningen.

Sutrerne er ofte også utspekulerte. De kan komme med tirader av noe som tilsynelatende ligner usaklig selvkritikk, for så å løfte blikket i påvente av tilhørers protester. Da må man som tilhører være parat til å lire av seg floskler av typen "du er god og du duger" og "de andre forstår ikke". Dette er alt sutreren trenger for å sutre lykkelig videre noen dager. Uten tilstrekkelig floskelstøtte, holder ikke sutreren mer enn høyst et par uker. De verste sutrerne forbrenner et par-tre floskler på mila. Disse er kjipe på biltur.

Å skape seg en tilværelse hvor mistrivsel gjør lykkelig må være triste greier. Det er nettopp det jeg tror sutrerne gjør. Med et misforstått "motstand gjør sterk" som motto, krangler de mot en vegg av problemer. En vegg som de selv har bygd opp og som de driver aktivt vedlikehold av. Skylden for håpløsheten fordeles til alle forbipasserende, og gjerne mest til de som måtte forsøke å ødelegge problemveggen.

Med litt sunn selvinnsikt og vilje til innse sin egen ubetydlighet, tror jeg man kan bli kvitt elendigheten. På et ulykkessted vil ambulansepersonell umiddelbart bry seg minst om de som hyler og skriker. Det er gjerne de som ikke skriker som har de alvorligste problemene.

Som barn var det Flode og Trond Viggo som ga meg den viktige innføringen i tannpussens nytte og glede. Utstyrt med den gode gamle Jordan tannbørste ble det pusset og susset rundt om i de tusen hjem. Men det var før. Nå er det ikke råd å finne frem i jungelen av avanserte manuelle tannbørster. De elektriske er jo en liga for seg selv. For meg har dette blitt et aldri så lite lyspunkt i hverdagen. Jeg skal helst ha det nyeste nye av tannbørster, og jeg ler hjertelig av de som kjøper gammeldags Jordan i 2005.

Min forrige børste var en Aquafresh Flex Tooth & Tongue. Som alle rutinerte pussere vet, så har Flex-børstene den avanserte "knekken" ovenfor grepet som skal hjelpe brukeren med å vurdere hvor mye press man skal pusse med. Den senere generasjons flex-børster har også en knekk helt oppe ved børstehodet (Flex & Control) som gjør at børsten kan vippe fra side til side "for those hard-to-reach places". Tooth & Tongue (T&T) har dessuten kraftige riller på baksiden av børstehodet som brukes til å pusse tungen. Dette fjerner rubbel og bit av bakterier og følelse i tungen. Tannbørsten er god, men aldeles ikke å anbefale for noviser i tannbørstefaget.

Colgate har endelig sluppet den revolusjonerende nye Colgate 360°, en børste for rengjøring av hele munnen! Jeg har nå prøvd nyvinningen et par dagers tid og må ydmykt innrømme at børsten gir en av de bedre opplevelsene man kan få av en manuell tannbørste. Grepet er behagelig og blir ikke klissete av litt tannkremsøl. Tungeskrapen har mindre riller enn Aquafreshes T&T, og denne føles langt bedre i bruk. Samtidig kommer man til på de fleste steder med det topp moderne børstehodet. Denne børsten kan trygt anbefales alle.

Min neste børste blir en Oral-B CrossAction fra Gillette. Gillette er jo mest kjent for elektriske Braun-børster, men har altså blandet seg i det fantastiske markedet av manuelle børster. Min CrossAction er allerede kjøpt inn og klar til bruk. Den har ikke tungeskrape, men jeg har store forventninger til de patenterte CrissCross Børstehårene. Grepet er veldig tykt, og minner noe om det ergonomiske grepet på den uforglemmelige Aquafresh Max Active.

For pusseferskinger (blant oss ruttiser kalt pussies) vil jeg anbefale å starte med Jordanmerkene Jordan Click eller Jordan T42. Disse er omtrent som de gamle nylonpinnene og vil være en god overgang til den virkelig tøffe tannpusseverdenen.

Ett puss og du er hekta!

Et par som nå begge er del av vår kongefamilie fortalte i forelskelsens sødme om "den gode samtalen" (DGS). I svulstige vendinger fikk almuen beskrevet et forhold tuftet på sunne verdier og en dyp dedikasjon til kjemien dem imellom. DGS ble beskrevet som grunnlaget for en sammenheng mellom ærlighet og kjærlighet som skaper i tyngde i en relasjon. Var kronprinsparet inne på noe? -eller er det heller sånn at vi allerede holder på å samtale oss ihjel hos psykoliger, terapigrupper og i sosiale evenmenter?

Talens makt er svært sterk i et samfunn der kommunikasjon er så viktig. Stort ordforråd og evne til hurtig formidling verdsettes, mens stille ettertanke nesten latterliggjøres. Man kan nå langt med talegavene selv om det som presenteres er heller tynt. En diskusjon for diskusjonens skyld har vel egentlig ingen verdi hvis man ser bort i fra argumentasjonstrening?

I yrkesliv er medarbeidersamtaler og coaching samtaleformer som skal hente ut potensialer og bygge selvinnsikt. Coachingkonsulenter tjener store penger på å stille spørsmål satt i system. Dette er intet mer enn samtaleteknikk, og coachens kompetanse blir da taleevner og evne til egenmarkedsføring. Samtalen som terapi i psykiatri og helseliv forøvrig har lengre fartstid, men tanken blir den samme. Vi samtaler med presise mål for øyet, eksempelvis en mental styrking av den ene part.

Hva er det som gjør en samtale til en god samtale?

Fredrik Skavlans "Først & Sist" skal være et eksempel på DGS. Jeg forstår ikke helt at et underholdningsprogram med innskremte gjester er noen oppskrift på DGS, men Skavlan er dyktig på å få gjestene avslappet og til å stimulere til kommunikasjon gjestene imellom. Dessverre blir dette litt coaching i mine øyne. Skavlan skal skape en avslappet samtale for den avslappete samtalens skyld. Det er jo underholdningen.

DGS gjenkjennes lettest når man er inne i den. Det er samtalen som pågår i timesvis med en person man er glad i. Man glemmer tid og rom. Verden settes på pause eller suser forbi. Det er revnende likegyldig. Ikke-verbale uttrykk er en stor del av en slik samtale. Man leser sin samtalepartner i ord, uttrykksmåte, fakter og fremtoning. Alle sanser er skjerpet, men samtidig behagelig avslappet. Det er ikke rasjonelt og fornuftig, men rikt og levende.

Vi kan nok lære mye av den pedagogiske samtalen, diskusjonen, debatten og underholdningssamtalen (pjatten). Samtidig tror jeg man skal være forsiktig med å overvurdere denne praten. Den blir lett gående på tomgang. Vær litt "alternativ" i stedet: Gå ut og finn din "sjelevenn" eller en annen du finner på samme "nivå" eller "bølgelengde". La "den gode samtalen" flomme mellom dere som verbal aromaterapi. Jeg spanderer!