ett hundre og ti prosent

Det er så herlig med mennesker som syns synd på seg selv. Pussig hvor mange av dem som faktisk mener at de har opplevd mer enn og sliter med verre ting enn alle andre mennesker. Ingen har de samme fysiske smertene, den samme umulige venninnen, de samme økonomiske utfordringene eller de samme håpløse barna. Tilfeldigheter har brakt disse menneskene til en situasjon ingen andre enn dem selv ville taklet, og som nå er i ferd med å slite ut dem selv også.

Verden er urettferdig. Jeg, for eksempel, har ikke en eneste bekymring i livet. I alle fall ikke av betydning. Jeg er frisk og rask, har gode venner, nok penger til salt i både grøt og på speilegg - og jeg har ingen barn. Livet er ikke en dans på roser hele tiden, men jeg innser uten problemer at mine utfordringer i hovedsak er av triviell art. Jeg ser heller ingen grunn til å gjøre hverdagen kjipere ved å sutre min veg igjennom den. Det er tilstrekkelig av de som velger den løsningen.

Sutrerne er ofte også utspekulerte. De kan komme med tirader av noe som tilsynelatende ligner usaklig selvkritikk, for så å løfte blikket i påvente av tilhørers protester. Da må man som tilhører være parat til å lire av seg floskler av typen "du er god og du duger" og "de andre forstår ikke". Dette er alt sutreren trenger for å sutre lykkelig videre noen dager. Uten tilstrekkelig floskelstøtte, holder ikke sutreren mer enn høyst et par uker. De verste sutrerne forbrenner et par-tre floskler på mila. Disse er kjipe på biltur.

Å skape seg en tilværelse hvor mistrivsel gjør lykkelig må være triste greier. Det er nettopp det jeg tror sutrerne gjør. Med et misforstått "motstand gjør sterk" som motto, krangler de mot en vegg av problemer. En vegg som de selv har bygd opp og som de driver aktivt vedlikehold av. Skylden for håpløsheten fordeles til alle forbipasserende, og gjerne mest til de som måtte forsøke å ødelegge problemveggen.

Med litt sunn selvinnsikt og vilje til innse sin egen ubetydlighet, tror jeg man kan bli kvitt elendigheten. På et ulykkessted vil ambulansepersonell umiddelbart bry seg minst om de som hyler og skriker. Det er gjerne de som ikke skriker som har de alvorligste problemene.

Et par som nå begge er del av vår kongefamilie fortalte i forelskelsens sødme om "den gode samtalen" (DGS). I svulstige vendinger fikk almuen beskrevet et forhold tuftet på sunne verdier og en dyp dedikasjon til kjemien dem imellom. DGS ble beskrevet som grunnlaget for en sammenheng mellom ærlighet og kjærlighet som skaper i tyngde i en relasjon. Var kronprinsparet inne på noe? -eller er det heller sånn at vi allerede holder på å samtale oss ihjel hos psykoliger, terapigrupper og i sosiale evenmenter?

Talens makt er svært sterk i et samfunn der kommunikasjon er så viktig. Stort ordforråd og evne til hurtig formidling verdsettes, mens stille ettertanke nesten latterliggjøres. Man kan nå langt med talegavene selv om det som presenteres er heller tynt. En diskusjon for diskusjonens skyld har vel egentlig ingen verdi hvis man ser bort i fra argumentasjonstrening?

I yrkesliv er medarbeidersamtaler og coaching samtaleformer som skal hente ut potensialer og bygge selvinnsikt. Coachingkonsulenter tjener store penger på å stille spørsmål satt i system. Dette er intet mer enn samtaleteknikk, og coachens kompetanse blir da taleevner og evne til egenmarkedsføring. Samtalen som terapi i psykiatri og helseliv forøvrig har lengre fartstid, men tanken blir den samme. Vi samtaler med presise mål for øyet, eksempelvis en mental styrking av den ene part.

Hva er det som gjør en samtale til en god samtale?

Fredrik Skavlans "Først & Sist" skal være et eksempel på DGS. Jeg forstår ikke helt at et underholdningsprogram med innskremte gjester er noen oppskrift på DGS, men Skavlan er dyktig på å få gjestene avslappet og til å stimulere til kommunikasjon gjestene imellom. Dessverre blir dette litt coaching i mine øyne. Skavlan skal skape en avslappet samtale for den avslappete samtalens skyld. Det er jo underholdningen.

DGS gjenkjennes lettest når man er inne i den. Det er samtalen som pågår i timesvis med en person man er glad i. Man glemmer tid og rom. Verden settes på pause eller suser forbi. Det er revnende likegyldig. Ikke-verbale uttrykk er en stor del av en slik samtale. Man leser sin samtalepartner i ord, uttrykksmåte, fakter og fremtoning. Alle sanser er skjerpet, men samtidig behagelig avslappet. Det er ikke rasjonelt og fornuftig, men rikt og levende.

Vi kan nok lære mye av den pedagogiske samtalen, diskusjonen, debatten og underholdningssamtalen (pjatten). Samtidig tror jeg man skal være forsiktig med å overvurdere denne praten. Den blir lett gående på tomgang. Vær litt "alternativ" i stedet: Gå ut og finn din "sjelevenn" eller en annen du finner på samme "nivå" eller "bølgelengde". La "den gode samtalen" flomme mellom dere som verbal aromaterapi. Jeg spanderer!

Som jeg var inne på i forrige innlegg, så er jeg ikke alltid like imponert over mine landsmenns evner til å vurdere samfunnsutviklingen. Likevel har jeg alltid respektert dere alle som likeverdige deltagere i vår styreform, med tilnærmingsvis lik beslutningskraft uansett engasjement og innsikt. Vår stemmerett er like selvfølgelig som brudte valgløfter, og det vises vel ingen nåde ovenfor den eller de som måtte vurdere å tukle med denne grunnleggende retten.

Det er derfor på sin plass at akkurat jeg tviler på om dette er en rett alle burde ha. Jeg er nemlig ikke sikker på om vi som velgere er i stand til å gjøre de vurderingene som på sikt gagner oss selv og våre etterkommere. Forvaltning av verdier og ressurser er svært kompliserte oppgaver i utgangspunktet, men økt grad av internasjonalisering og globalisering gjør oppgavene enda vanskeligere. Hensyn til fremtidige generasjoner og vårt felles globale miljø må tas, og oppgaver med uvirkelige tidshorisonter ligger foran oss. Kan vi forvente at enkeltmennesket vil ta ansvar for det neste årtusen?

Å nevne et begrep som meritokrati (elitestyre) gjør nok at de fleste rynker på nesen. Det er kanskje mest prinsippet i at vi alle bestemmer like mye som er det viktige. Hvor reell vår medbestemmelse faktisk er i demokratiet er kanskje ikke like tydelig. Det hadde vært gøy å se hvordan statsbudsjettet ville sett ut om folket hadde avgjort fordelingen. Kan jeg gjette at alkoholavgiftene ville sunket i samme takt som bistandsbudsjettet? - og at kultur og minnesmerkebevaring ville tapt noen kroner til fordel for et styrket politi og fengselsvesen?

Jeg tror ikke vi alltid skjønner vårt eget beste. Kanskje vi skulle fått litt mer hjelp til å bestemme vår fremtid?

Jeg bryr meg.

 

Både om nære og fjerne forhold.

 

Jeg engasjerer meg selvsagt i mine nærmeste, men nesten like selvsagt i mennesker forøvrig også. Min rettferdighetssans tirres ikke ene og alene når urett rammer "mine egne", men også på vegne av medborgere ellers i verden. Mitt inntrykk er at altfor få har det på samme måte.

 

Jeg syns politikk og samfunn preges stadig mer og hyppigere av kortsiktighet. Interesse for virkelig langsiktighet vist gjennom visjoner og grunnholdninger verdsettes ikke av travle, men likevel livløse nordmenn. Kortsiktige populistiske innfall applauderes. Mannen i gata tror at World Games er et bedre investeringsobjekt enn hjelp til selvhjelp for et utviklingsland. Mannen i gata tror innføring av dødsstraff er løsningen på økning i og forverring av kriminaliteten. Det skumle er at mannen i gata har stemmerett i et samfunn som burde hatt visjoner om globale fremskritt og en lysere fremtid.

 

Bør jeg egentlig respektere mennesker som har et nesetipp-fokus i forhold til rett og urett, omsorg og interesse? Skal jeg kunne forvente et minimum av empati, innsikt og engasjement ovenfor fremmede fra menneskene rundt meg? Eller er det for mye forlangt? Det er jo ikke TINE Meierier som er problemet i verden! - Det er ikke Sven O. Høiby og Cowboy-Laila som setter nasjonens fremtid i fare! - Det er ikke engang Otto Jespersens skyld at alt er for jævlig!

 

Mens vi slåss for en koseligere meieribransje, koseligere kongehus og koseligere fjernsynsunderholdning, så smuldrer jorden bort under oss. Jeg håper vi syns det er verd det.

Jeg har aldri sett på meg selv som særlig konservativ, men hvis RV ønsker å innføre sjauersjargong i landets by- og kommunestyrer så mister de min respekt. Jeg syns vi trenger en sterk venstreside i en ellers himmelblå norsk politikk, men ikke på bekostning av seriøsiteten og alvoret i den oppgaven å styre landet bør være.

 

Denne gangen var det en kvinne som brukte ordet "runke" som betegner onani utført på menn. Hvilke reaksjoner ville vi fått om Ditlev-Simonsen hadde sagt at kvinnene i RV må slutte å gni hverandre på klitten?

Snauskallene marsjerer i Dresden. For seksti år siden ble byen ødelagt av de allierte, og våre nye nasjonalsosialister ser sitt snitt til bruke historien til å riste liv i en virkelighetsfjern, men farlig ideologi. De marsjerende misantroper viser ikke respekt for noen. De virkelige ofrene fra angrepet tar avstand fra marsjen, og frykter for byens og delstatens rykte.

Alle mennesker med rotasjon under hårrøttene tar avstand fra nynazisme. Spørsmålet er om det er nok? - jeg provoseres av at enkelte av oss andre trekker på skuldrene og ler av dusteriet. Vi trenger å ha en bevisst holdning til ekstremistene selv om de tilsynelatende er tannløse og opplagt stokk dumme.

Danmark har nettopp satt høyrepartiet Venstre ved roret for nok en periode. Omkring 10 prosent av danskene stemte på Dansk Folkeparti. Fra DFs partiprogram kan man bla. lese: "Danmark er ikke et indvandrerland og har aldrig været det. Vi vil derfor ikke acceptere en multi-etnisk forvandling af landet."

Dette er brun politikk. Jeg syns det er skremmende.