ett hundre og ti prosent

Det er så herlig med mennesker som syns synd på seg selv. Pussig hvor mange av dem som faktisk mener at de har opplevd mer enn og sliter med verre ting enn alle andre mennesker. Ingen har de samme fysiske smertene, den samme umulige venninnen, de samme økonomiske utfordringene eller de samme håpløse barna. Tilfeldigheter har brakt disse menneskene til en situasjon ingen andre enn dem selv ville taklet, og som nå er i ferd med å slite ut dem selv også.

Verden er urettferdig. Jeg, for eksempel, har ikke en eneste bekymring i livet. I alle fall ikke av betydning. Jeg er frisk og rask, har gode venner, nok penger til salt i både grøt og på speilegg - og jeg har ingen barn. Livet er ikke en dans på roser hele tiden, men jeg innser uten problemer at mine utfordringer i hovedsak er av triviell art. Jeg ser heller ingen grunn til å gjøre hverdagen kjipere ved å sutre min veg igjennom den. Det er tilstrekkelig av de som velger den løsningen.

Sutrerne er ofte også utspekulerte. De kan komme med tirader av noe som tilsynelatende ligner usaklig selvkritikk, for så å løfte blikket i påvente av tilhørers protester. Da må man som tilhører være parat til å lire av seg floskler av typen "du er god og du duger" og "de andre forstår ikke". Dette er alt sutreren trenger for å sutre lykkelig videre noen dager. Uten tilstrekkelig floskelstøtte, holder ikke sutreren mer enn høyst et par uker. De verste sutrerne forbrenner et par-tre floskler på mila. Disse er kjipe på biltur.

Å skape seg en tilværelse hvor mistrivsel gjør lykkelig må være triste greier. Det er nettopp det jeg tror sutrerne gjør. Med et misforstått "motstand gjør sterk" som motto, krangler de mot en vegg av problemer. En vegg som de selv har bygd opp og som de driver aktivt vedlikehold av. Skylden for håpløsheten fordeles til alle forbipasserende, og gjerne mest til de som måtte forsøke å ødelegge problemveggen.

Med litt sunn selvinnsikt og vilje til innse sin egen ubetydlighet, tror jeg man kan bli kvitt elendigheten. På et ulykkessted vil ambulansepersonell umiddelbart bry seg minst om de som hyler og skriker. Det er gjerne de som ikke skriker som har de alvorligste problemene.